Tigist må stå opp før solen. Hendene finner de to tomme plastkannene på veien ut døra. På vei gjennom landsbyen kommer det flere jenter ut av tussmørket, med plastkanner i hendene, og praten er allerede i gang. De er unge, vanndunkene er fortsatt lette, og de første solstrålene lyser opp den åpne plassen midt i landsbyen.

Syk av vann

Et øyeblikk lar Tigist tankene langs stien som fortsetter videre østover, ut av landsbyen, over åskammer, forbi andre landsbyer, en time, to, på bare føtter. Det er lenge siden forrige regn. Er det fortsatt vann i bekken, eller må de gå enda lenger? Tigist vet at stillestående, grumsete vann kan gjøre dem alle syke. Diaré tapper kroppen for næring og væske. For de minste og svakeste er det ofte dødelig.

Farlig vannjakt

På turen tilbake med 20 liter vann begynner det å verke i føttene, ryggen, skuldrene, armene. Hun holder på å miste taket i dunkene, og hun må sette dem ned et øyeblikk for å bytte grep. Noen ganger blir det nesten mørkt før hun kommer hjem. Tigist vet om jenter som har blitt voldtatt mens de henter vann. Hun er femten år, og den evige jakten på rent vann er hennes skjebne, helt til hun en dag får en datter som blir gammel nok til å overta. Kvinner bærer halve himmelen, sier de gamle. Tigist vet hvor mye en halv himmel veier.

Boret brønn

For drøyt ett år siden kom en stor borerigg til landsbyen. Larmen var øredøvende, og bakken ristet. Etter hvert som boret forsvant ned i bakken, førti, femti, seksti meter, begynte hun å kjenne seg motløs. Men plutselig sto vannspruten opp av borehullet, og alle som så på slapp jubelen løs. De neste dagene ble brønnkonstruksjonen støpt, en håndpumpe ble installert, og innhegningen ble bygget. Og i dag står den der, denne forunderlig enkle innretningen som har forandret så mange liv.

Kvinnene styrer vannet

To ganger om dagen kommer lederen for vannkomiteen og åpner porten til brønnen. Hengselen er laget av en gammel strandsandal, men alle respekterer reglene. Hver familie betaler en månedsavgift på to birr for å få hente vann fra brønnen. I et samfunn der

familiene strever for å være selvforsynt med mat, er 60 øre en stor utgiftspost, men avgiftene skal dekke vedlikehold og reparasjoner.

I begynnelsen stusset noen over at flertallet i vannkomiteen, som skulle styre vannfordelingen, var kvinner. Tigist synes det er helt naturlig, det er jo kvinnene som alltid har hentet vann!

Spire til utvikling

Med en oppvekst der vannhenting har tatt store deler av dagen, henger Tigist fortsatt etter på skolen. Men etter ett år med den nye brønnen er hun allerede på god vei til å ta igjen det forsømte. Hun bruker flere timer på lekser utenom skoletiden. Foreldrene er stolte av henne og fast bestemte på å gjøre alt de kan for at hun skal få seg en utdannelse. De har blitt enige om at hun bør bli lege, men Tigist drømmer om å bli lærer.

Ønskebrønnen

Andre steder i verden kaster mennesker mynter i brønnen for at ønskene deres skal gå i

oppfyllelse. Men for Tigist er brønnen i seg selv en drøm. Brønnen sparer henne for flere timers slit hver eneste dag. Brønnen holder henne utørst og mett, ren og frisk. Brønnen gir henne tid til å lære. Tigist bærer fortsatt vann, og hun drømmer fortsatt om et bedre liv for seg selv og familien. Men brønnen har gitt henne en start på veien ut av fattigdommen. Tigist går fortsatt, men med lettere skritt.